Jeg sitter alltid igjen med mange mektige inntrykk etter endt festival..
Det aller første som slår meg hvert eneste år er de imponerende folk som holder ting på plass i kulissene.
Altså, ingen nevnt, ingen glemt heter det... men det er ikke bra nok her. Bjørn-Egil Underland, Rogerio Snarli og Einar René Hansen er helt utrolige og passer på detaljene, både store og små for at arrangementet skal henge sammen som intensjonen.
Det er vanskeligere å ramse opp alle oppgaver som disse tar seg av.
De som kjenner prosessen i kulissene vet utmerket godt at jeg har bestandig hatt en tett assistent som fikser diverse saker underveis.
Rollen har blitt omsider stadig mer krevende på så mange måter, som betyr det er ikke lenger kun én rolle.
En del folk har undret seg om jeg orker å holde på mer, nå som arrangementet er hele 30 år..
Ok, de administrative oppgavene som må gjøres i forkant har sine spesifikke krav. Ting skal liksom henge sammen, så langt det lar seg gjøre. Ulike artister og/eller stands kan (ofte) melde avbud med en knapp uke før start. Hehe, men tross alt kan dette gjøres i den tempo som passer meg!
Men, når dørene åpner, da stepper disse inn og beefer opp tempoet mange hakk slik at de er alltid flere steg foran alt annet.
Har fått noen kommentarer...
En som traff utrolig godt fortalte at kombinasjonen at den fantastiske Cecilie sto for konferansier delen var meget bra, vittig og lett.
Men at Nils Ally steppet inn og tok seg av premiene til Jenna, Krogstad og avslutning var dønn perfekt, hadde jeg ikke helt ventet å høre.
Hehe, jeg husker utrolig godt når jeg skulle ta den delen mht Jenna, det var ikke forberedt.
Så jeg gikk på scenen uten å ha noe særlig plan.
Og det hjalp ikke at det sto ei utrolig pen dame foran scenen! Fy faen hun er pen tenkte jeg... å faen jeg må snakke... og så pratet jeg litt og titter litt mer til venstre, og der ser jeg en mann som piss griner allerede!!! Jeg holdt på å knekke i tårer selv! Nei, ta deg sammen, fokus nå... ja, prat litt til... så snudde jeg meg bak, for å se en annen retning litt, og der ser jeg selvfølgelig Jenna, som også piss griner!!!
Er det mulig, dette er bare ikke fair!
Eh... ok, jeg gir opp, la de tårene gjør sin greie. Og da slapp jeg å tenke mer på det mens tårene triller.
Men huff, det var trist.
De få dagene i løpet av året hvor vi treffes så er det alltid utrolig hektisk. Kaos, opplevelser både høyt og lavt. Man må løpe hit og dit, showtiden må stemme, plutselig forsinket, neida ikke forsinket allikevel.
Over tid blir man faktisk utrolig tett sveiset sammen, ja, det blir en familie hvor man er trygg på hverandre.
Mens jeg tittet ut i salen, sa jeg hvem jeg er, og nevnte Jenna, og der ble jeg møtt med utrolig bra jubel. Jeg måtte gjenta dette 2 eller 3 ganger med lignende nivå jubel for å klare å fatte at det var faktisk fortsatt såpass bra med gjester på huset, for man får ikke helt det inntrykket fra scenen.
Jeg tenkte også at dette er 30 års jubileum, eller 30. gang i årrekke siden starten. Er det da greit å slutte da?
Nei, det er ikke greit egentlig. For Sexhibition handler selvsagt ikke om meg. Det handler faktisk om alt annet enn meg. Det handler om dere, og dette er en opplevelse av det sjelden.
Tja, flere artister har spurt om å komme tilbake, samt flere stands, allerede, samt noen nye!
Da er veien kort til å tenke, den admin delen av dette skal jeg takle... så lenge jeg har den støtten som trengs for å holde det hele samlet under selve arrangementet.
Kort sagt, fuck that, det er ikke greit å slutte!
Jeg husker en fortelling fra serien 1823 (eller noe slikt) som stemmer perfekt med mine tanker i dette, fra mitt ståsted.
Jeg har overhode ingen tro på Gud eller liv-etter-død osv. Men, det er litt greit å tenke den retning noen ganger.
I årenes gang er det mange som har faktisk død. En god kompis fra fortiden døde ca 20 år siden nå. Han spurte om jeg tror vi skal fortsatt holde på med dette når vi er 60 år gammel med hentesveis og gåstol?
Jeg svarte ja, hvorfor ikke?
Vel, hans minner bærer jeg med meg hvert år. Det er vanskelig å ikke tenke på alle de som har falt bort. Det er trist.
Heldigvis er det så mye glede på huset at man går videre fra de triste tankene fort og ser tilbake på alle de opplevelsene som arrangementet har gitt.
Men, som ble sagt i serien... disse er ikke lenger med oss. Men, jeg bærer de med meg, og tenker at jeg skal vise dem hvordan Sexhibition er blitt, med mine øyer!
Og jeg håper det blir mange år fremover!
Gleder meg til neste år allerede.
Utenom dette, bør det nevnes at værgudene var dessverre ikke med oss i år heller. Det er to år på rad med møkkdærlig vær, og det preget utelivet generelt. Bare å titte utover ute arealene ved Sentrum Scene forteller sitt. Det var tomt. Men det var det heldigvis ikke på Sexhibition.
Artistene storkoste seg med den eksepsjonelle responsen de får fra gjestene.
Man kan selvsagt nevne alle, og bør, men det er noe som bør nevnes i stadig økende grad her. Amatørene!
Altså, når folk fra salen melder seg på som amatør deltager er vi alltid litt spent... Men, de siste årene virker det nesten som at folk virkelig trener i lang tid i forveien for å gjøre dette, og de er utrolig flinke! Problemet med dette er at det er nærmest umulig å se forskjellen fra amatørene til de proffe!
Det er utrolig kult... men personlig tenker jeg at sjarmen med amatør stripp er nettopp det som er kjeitete, klønnete litt feil her og der. Jeg er usikker om det er bare jeg som tenker slik.
Daglabdet skrev i titteltekst Gigantisk!
Ja, dette er et arrangement som leverer!
Bilder og videoer blir lagt ut fortløpende...
